Den japanske Nasjonal hunden.

Litt historikk. Mennesket og hunden har gått hånd i pote siden tidenes morgen. Lokale varianter har oppstått ved tilfeldigheter og gjennom mer eller mindre bevisst avl for å tilpasse hunden til de forskjellige oppgavene.

I likhet med mange andre hunderaser kan også historien om Akita følges langt tilbake i tid. Dens forfedre var jakthunder, vakthunder, kamphunder og samuraienes ledsager og historien strekker seg i hvert fall til 1400 tallet. Hundene i Japan var på den tiden små og middelstore. Diverse krysninger i tiden omkring 1900-tallet frambrakte en stor og kraftig hund men de karakteristiske ørene og den krøllete hallen ble mer eller mindre skadelidende. Vi fikk en rase med klare mastiff tegn.

Navnet Akita er avledet av det japanske embetsdistriktet Akita i den nordlige delen av øya Honshu der rasen har sin opprinnelse. I 1919 ble det igangsatt arbeide med å finne tilbake til den opprinnelige typen. I 1930 fikk Akita (eller Akita Inu som den også kalles, stavelsen "Inu" betyr ikke annet enn hund) sin rasestandard og året etter ble den utropt til "nasjonaleiendom" og det ble blant annet nedlagt forbud mot eksport av rasen. Dette forbudet varte til i 1945 da det igjen ble tillatt å ta med Akita ut av Japan.

Arbeidet med rasen fikk en alvorlig knekk under den andre verdenskrig. Antall individer var svært lavt og for å prøve å bevare mest mulig ble kravet til type senket. Resultatet ble at en lite homogen rase ble spredt ut i verden. Brist i kommunikasjonen og dermed i informasjonen mellom Japan og resten av verden gjennom mange år må vel ta skylden for at vi etter hvert fikk to hovedtyper som skilte seg klart fra hverandre. I bl.a. USA gikk avlen mot større og tyngre hunder mens i Japan var den foretrukne Akitaen noe lettere. Størst forskjell finner vi nok allikevel ved hodet hvor det framkommer en helt klar typeforskjell. Forskjeller mellom Akita og Great Japanese Dog, som den amerikanske Akitaen fikk som navn den 1/1 2000, finner vi også i hvilke farger som er tillatt.

I Norge, og resten av Europa, dukket de første Akitaene opp på slutten av 1960-tallet og ble i hovedsak importert fra Japan. Lite avlsmatriel og kostbar import resulterte i at vi faktisk fikk en egen "nordisk type" som ble noe bortimot en mellomting mellom den "Amerikanske typen" og den "Japanske typen"

På begynnelsen av åtti tallet ble det fart i importen av Akita fra Amerika til England og rasen fikk raskt en stor utbredelse der. Siden det var et enkelt og rimelig alternativ for import, samt at mangelen på avlsmatriel var stort, ble det tatt inn forholdsvis mange Akita fra England til både Norge og resten av Europa. Dermed fikk vi en vridning av type over mot den "Amerikanske typen".

Omkring 1990 kom signalene fra Japan om at vi måtte regne med en innstramming på FCI rasestandarden. Vi måtte regne med at større vekt ble lagt på den japanske, orientalske typen og at en del fargekombinasjoner ville være foretrukket. Det ble avholdt en konferanse og utstilling i Tyskland hvor signalene ble bekreftet av representanter fra den Japanske kennel klubben (JKC).

Mye arbeid er lagt ned for å for å stabilisere den rene linjen av Akita slik rasens opprinnelsesland Japan ønsker den. Importen av Akitaer fra Japan til Europa har økt og det faktum at det i dag er en forholdsvis enkel sak å ta med rabiesvaksinerte hunder mellom EU land og Norge har gitt oss mye større muligheter i arbeidet med å avle fram en korrekt Akita både med tanke på type, sunnhet og gemytt.

Standarden.
Standarden beskriver Akitaen som en stor, solid bygget og velproporsjonert hund med rikelig substans. Spesielle kjennetegn er de oppreiste og relativt små ørene som peker lett forover, de nesten trekantede øynene med noe opptrukket ytre øyekrok, den opprullede hale og ikke minst det rolige vesenet. Pelsen er utstående, med tykk og bløt underrull. Akitaens farger er rød eller tigret med urajiro (= lys pelsfarge i ansiktet, kinner, hals, bryst, ben og under halen), og hvit.

Hvordan er den?
I følge standarden er Akitaen en behersket, trofast, håndterlig og lærevillig hund. Men enhver som selv en gang har eid en Akita vil bekrefte at dens vesen utgjør enda mye mer enn det. Akitaen er meget trofast og kan gjøre nær sagt hva som helst for sin eier, samt er også innordnende og lydig ovenfor sin familie (sin flokk). Den er også rolig, oppfinnsom, avbalansert og uredd.
Mange blir tiltrukket til Akitaen grunnet dens godmodige bjørnelignende utseende men blir litt skuffede da de fleste Akitaer er reserverte ovenfor fremmende, nye mennesker. Men har du først blitt kjent med, og akseptert av en Akita vil han bestandig huske deg som en god venn.
Den er ikke bestandig like glad i andre hunder av samme kjønn, uansett størrelse. I tillegg har den beskyttelsesinstinkt ovenfor sin familie, familien/flokken som betyr så mye for den.
Den som ikke skjønner/ikke vil lære seg hvordan en Akita fungerer og ikke er beredt til å oppdra hunden sin med mye kjærlighet og tålmodighet skulle heller la være å skaffe seg en Akita.

Bruksområder.
Til tross for at det krever både tålmodighet og oppfinnsomhet hos eieren for å motivere hunden så har Akitaen et stort spekter av potensielle bruksområder.
Som ettersøkshund fungerer den utmerket da den er meget sporvillig og arbeider rolig og systematisk i sporet. Den er blitt brukt i jakt på både småvilt og fugl, samt bjørn og villsvin (da ble Akitaene brukt to og to) men fungerer best som båndhund da den er stille.
Det kan også nevnes at den er blitt brukt som redningshund, brukshund, sporhund, førerhund, till lydighet og agility. Den har også hevdet seg som trekkhund, selv om den ikke akkurat er noen sprinter, men i gjengjeld innehar den stor utholdenhet. I dag blir Akitaen hovedsakelig brukt som "utvidet" familiehund. Som huskamerat har Akitaen vist seg å være meget behaglig. Den er rolig, bjeffer lite og nyter mesteparten av dagen i din nærhet.

Tips om stell og hold.
For riktig hold av en Akita trengs en pålitelig, konsekvent og tålmodig eier. Han skal ha en tørr liggeplass som er skånet for trekk og direkte sollys. Akitaen bør innlemmes som en familiemedlem, den er ikke noen "24 timer i døgnet hundegårdshund". Han har et relativt beskjedent matbehov. Man bør likevel påse at hundeforet er avbalansert og finne frem til det foret som hunden liker og mår best av. Det hender at han kan få utslett av noen ingredienser i enkelte hundefor. En Akita som er fornuftig holdt og oppdratt vil være tro, pålitelig og lydig ovenfor sin eier.
Pelsen. En Akita røyter to ganger i året, og da skal nær sagt all pelsen byttes ut. Den første røytingen er spesiell og rikelig og pleier som regel å komme en gang mellom 1 års alder og 18 måneders alder og det er først etter det at den ”voksne” pelsen vokser ut. For å få vekk valpeullen kan man bruke en ”elghundsbørste” (en liten børste/kam som har pigger i to rekker som ikke sitter alt for nære hverandre). En metall kam, som har langt mellom tinnene, pleier å fange opp dekkhårene. En gummibørste en også fin å bruke for å få vekk "død" pels å øke blodsirkulasjonen. Det aller beste tipset for å få fart på røytingen når den først har begynt, er å bade hunden og deretter massere pelsen med gummihansker – da losser det!
Før utstillinger anbefales det å bade Akitaen en uke i forvei, ellers blir pelsen for myk på utstillingsdagen. Pelsen skal tørkes/børstes slik at dekkhårene står ut fra kroppen.
Mosjon. Akitaen oppnår ved 7-9 måneders alder nesten fullvoksen størrelse. Etter dette vokser den ikke stort mer enn et par cm. Med andre ord får du temmelig raskt en hund som er storvokst, men som fortsatt er en valp når det gjelder utveklingsnivået av bengygning, sener og ledd. Du bør passe på at hunden ikke overanstrenger seg da det vil kunne være til skade for hunden. Mosjon skal skje i valpens/unghundens eget tempo, men det er ikke alltid den kjenner sine egne begrensninger, løper du så løper den. Sykkel-/trekk-/kløv trening bør du vente med till hunden er blitt utvokst (1 1/2 - 2 år) for å unngå belastningsskader på hunden.

Litt om oppdragelse.
Akitaen kan være utrolig sta og har en god porsjon selvtillit. En del inkonsekvente eiere har måttet tåle å få seg en lærepenge i dette avseende, spesielt fra hannhunder.
Gjør deg selv og din Akita en stor tjeneste ved å oppdra den fra dag 1. De nydelige 8-10 uker gamle valpene som du henter hos oppdretteren blir på kort tid store og selvbevisste hunder. Hvis du ikke har lykkes i å oppdra din Akita til å anerkjenne deg som flokklederen innen den har nådd kjønnsmoden alder, kan det by på problemer når den blir enda eldre.
Akitaen er en dominant hund ovenfor andre hunder av samme kjønn, noe som spesielt kan merkes ved løpetider hos tisper, og når det er løpetider i nabolaget hos hannhunder. Selvfølgelig vil en Akita akseptere sin plass i hundeflokken hjemme. Her igjen kommer all den treningen du har lagt ned fra starten av inn i bildet, samt hvor mye tillit du og din hund har opparbeidet til hverandre.
Akitaen kommer stort sett godt overens med barn, men selv for den gjelder (som med alle hunderaser) at man aldri bør la hunder og barn oppholde seg sammen uten å holde dem under oppsyn.
Først og fremst bør du alltid ha i bakhodet at det er mye lettere å gi en valp eller en unghund den nødvendige oppdragelsen og rettledningen enn det er å forsøke å oppdra en 65-70 cm. stor hannhund som veier 25-30 kg.
I en Akita skaffer du deg en venn for livet som trofast vil være ved din side i 10-13 år og ut i fra kjærlighet til sin eier utfører en Akita alt, riktig nok ikke alltid ved første forsøk.
 


Akita i Norden
 

Antall. I Norge, og resten av Europa, dukket de første Akitaene opp på slutten av 1960-tallet og ble i hovedsak importert fra Japan.
Akita er fortsatt en forholdsvis lite utbredt rase i Norden. I 1991 var det ca 350 hunder i Norge, antallet i Sverige var da 250. I 1995 ble det registrert 120 akitaer hos NKK, og i dag blir det registrert omtrent 20 i året. Per 2006, etter delingen den 1. januar 2000, finnes det omtrent 300 hunder i Norge.

Sunn rase. Akitaens psykiske og fysiske sunnhet har hele tiden vært en prioritert del av avlsprogrammet. Dette er den viktigste årsaken til at vi i dag kan si at vi har en sunn og frisk rase. Hofteleddsdysplasi (HD), som er et stort problem i mange andre raser, ligger på under 10%. De siste årene har det blitt stadig flere som har tatt røntgen av albuene på sine Akitaer og til nå er det svært få tilfeller av albueleddsartrose (AA). Det er påvist noen Akitaer med Progressiv Retinal Atrofi (øyesykdommen PRA), som blir tatt svært alvorlig i avlsplanleggingen. Det har også dukket opp noen tilfeller med autoimmune hudlidelser og talgkjerteinfeksjon (se SUs side), maveomdreining og kreft. Ellers kan man si at årsaken til de gode helsemessige resultatene finner vi i raseklubbens krav til avlsdyr og rasens ansvarsbevisste oppdrettere.

Delingen. Ettersom avlen av Akita i løpet av de siste 35 årene, har utviklet seg meget forskjellig i Japan og Amerika ble Akita delt i to raser fra den 1. januar 2000. Den noe grovere bygget og kraftigere typen som ble utviklet i Amerika har fått navnet ”American Akita”, og den opprinnelige og mer spisshundlike typen som ble utviklet i Japan kalles Akita. Begge tilhører gruppe 5.


Historien om Hachiko

Hachiko var navnet på en rød Akita hannhund som ble født i Odate, Japan i 1923. To måneder gammel ble han solgt til Dr. Ueno som var professor ved universitetet i Tokyo. Hver morgen fulgte Hachiko sin eier til jernbanestasjonen og hver kveld dukket han opp for å møte honom når han kom tilbake fra sitt arbeid.

Tragedien inntraff en dag i mai 1925. Dr. Ueno var ikke med toget hjem på ettermiddagen. Han hadde fått hjerneslag på universitetet og dødt. Hachiko var da 18 måneder gammel. Hver eneste ettermiddag de neste ni årene møtte Hachiko opp på jernbanestasjonen i håp om at hans eier skulle være med toget. Han satt og ventet på sin sedvanlige plass til alle passasjerene hadde gått av før han reiste seg og gikk hjem igjen.

Hachiko`s hengivenhet ble kjent over hele Japan gjennom en avisartikkel. Da han døde i 1934 ble det foreslått å reise en statue av ham. Bidrag kom fra Japan, USA og andre land og en bronsestatue ble reist på Hachikos venteplass utenfor Shibuya jernbanestasjon. Hachiko statuen er blitt en sentral møteplass og er en stille hyllest til rasens trofasthet og lojalitet.