Generelt om lydighet med Akita
av Hanne Kjelsberg

Akita er ingen typisk lydighetshund, men en lydig hund betyr nødvendigvis ikke en konkurransehund. Hvis du har tenkt å konkurrere bør du velge en best egnet valp.

Lydighet er en nødvendig del av et hundehold og en flott aktivisering, så lenge det ikke dreier seg om "ufine" metoder, og eller forlenger for tapt eller mangel på egen selvfølelse. Lydighet er gøy, og det har betydning for ditt lederskap om du så vil ha en turkamerat. Det er nyttig, og bedrer synet på hundehold blant de som ikke holder hund.

I dette innlegget kommer jeg ikke inn på de forskjellige enkeltøvelsene. Kanskje en skuffelse for noen, men jeg synes det er best med individuell jobbing, og det finnes mange bøker om emnet hvor det gis mange råd og tips om ulike fremgangsmåter. Dessuten er det mange individuelle forskjeller på hundene. Det som fungerer fint for noen behøver slett ikke passe for andre.
Etter 28 år med hund, og derav minst 16 år med spisshund, har jeg funnet min rase: Akita.

Spisshunden Akita er spennende å holde på med og mye på grunn av at den har mange gode instinkter oppe i dagen. Den er svært observant, lærenem, allsidig og behagelig i sitt vesen. Selv om den noen ganger kan virke det motsatte.
Adferd og forståelse for det er det jeg liker å jobbe ut i fra, og så absolutt en nødvendighet med vår rase for å kunne lykkes best mulig. Det må være grunnlaget for all innlæring.

At jeg har valgt å konkurrere med noen av mine akitaer er en del av utfordringen i det å leve sammen med hunder. De får bruke hodet til noe positivt, en får et realt lederskap og unngår understimulering. Hundehold er ikke bare fysisk trening.

Vi bruker i det hele en masse energi på å fortelle hunden at den skal gå vekk i fra oss, og ligge på avstand. Helt motsatt av det som er normal adferd hos en hund, og vi belønner utfartstrangen. Hvorfor ikke belønne og utnytte det en hund ofte gjør av seg selv? Fortsette der mor slapp. Belønne det som vi kan ha stor nytte av senere, og kanskje endre grensene noe? Ta ulven og dens flokk, for eksempel. Hvis en ulvevalp ikke lystrer de voksne eller følger flokken, blir den raskt korrigert, og går en uviss skjebne i møte hvis den ikke følger med flokken sin. Hunden og du lever i en menneskeverden, men farene er ikke mindre av den grunn, og det er viktig å kunne stoppe den fra å for eksempel løpe rett ut i veien.

Det er vel naturlig å først lære hunden at den skal være hos deg, flokken. Den bør ikke ha lov til å gå noen steder før du har gitt den tillatelse. Dette kan du starte med så snart du har fått valpen i hus. Start inne i rolige omgivelser. Forsøker hunden å gå vekk etter at du vennlig, men bestemt har lagt den ned ved føttene dine, så hold den igjen. Det er viktig at du følger nøye med uten å sitte som på nåler, og bevarer roen, selv om du må være rask. Dette er tvang, men ingen "utukt" så vær snill å holde deg unna nakkeskinnet. Ta heller et tak rundt hunden og trekk den tilbake mot deg. At den vil protestere er mye mulig, og blir den ekstra frimodig kan du koble den i bånd, men unngå rykk i halsbåndet. Sett den ene foten på båndet, og gjør det samme som nevnt ovenfor. Båndet skal kun hindre hunden i å løpe for langt unna deg. Hver gang hunden viser tegn, eller roer seg ned skal den ha en positiv tilbakemelding i form av godsnakk, rolige stryk/klapp og gjerne en godbit. En kombinasjon av disse tre er å anbefale. Etter hvert vil du oppdage at den slapper mer av. Den begynner å forstå poenget og blir mer komfortabel med situasjonen. Den tar øyekontakt med deg og du kan begynne å legge på en frikommando eller for eksempel "legge seg". Du kan også belønne øyekontakten med en ekstra godbit. Hunden skal like å ligge ved deg, og etter hvert automatisk gå dit av seg selv. Og ikke gå før du har gitt den lov eller du selv reiser deg og går.
Et tips kan være at du etter hvert f. eks. bruker "sitt", øyekontakt og et tillatelsesord ved døren, bilen etc. Det er ikke sikkert at hunden lærer dette på en dag, men gjør du dette riktig og gjentar det med korte mellomrom tar det ikke lang tid. Det er svært viktig at du gradvis stiller mer krav, og øker fristelsene, for særlig valper lærer raskt, og like fort å utnytte en situasjon.
For eksempel når du får besøk, når ungene kommer hjem, når du er på besøk hos venner, venter på bussen, på miljøtrening, etc. Det betyr ikke at det å hilse på andre mennesker er forbudt, men du legger bare på et lite krav først, som dens leder.

Variasjon av steder og forskjellig påvirkning er viktig. At du også lar det gå litt lenger før du belønner er en del av det å komme seg videre. Det betyr ikke at du skal slutte helt å vise at du er fornøyd, men rett og slett unngå at hunden etter hvert kun jobber for deg når du står med en godbit i hånden. Hele poenget med all belønning er at hunden etter hvert aldri skal vite når godbiten kommer. Det er viktig å være konsekvent med "oppdragelsen". Slik lærer hunden raskest. Den skal selvfølgelig ha fristunder, men litt mer styring utenom selve treningsplassen skader ingen hund.

Det andre jeg var inne på, som vi noen ganger har lett for å avlære tidlig, kanskje ubevisst, men allikevel verdt å tenke gjennom, det er at hunden følger etter deg. Det er viktig å belønne hundens vilje og lyst til å følge deg og være en del av flokken sin, det være seg på badet, soverommet eller ved middagsbordet. Du har styringen og hunden innordner seg etter rang, så det er helt naturlig for den å vente på tur, så den kan fint ligge ved middagsbordet uten å tigge. På hundens språk heter det flokktilhørighet. Den er viktig å stimulere og vedlikeholde, og en nøkkel til videre innlæring. Det er jo svært ofte vi nekter dem dette. Er det riktig? Det er kanskje ikke så rart at vi noen ganger får trøbbel med innkalling når de blir litt eldre?

Disse to prosedyrene som jeg her har nevnt utgjør en promille av ditt og din hunds hverdag. Men hunden har lært ro og trygghet ved flokkens leder, "legge seg", kommunikasjon via øyekontakt, følge deg, en "frikommando", og at du bestemmer igjennom et tillatelsesord. Selvfølgelig kan du oppleve det vi kaller "trass" og ungdommelig "kåtskap" allikevel, men det er helt naturlig en del av oppveksten. Men jeg tror ikke "graden" av det blir så stor, hvis du er litt mer bevisst.

En hund har forskjellige perioder som den må igjennom, for eksempel forbrunst, løpetid og kjønnsmodning. Da koker det litt ekstra med hormoner i hodet på den, og konsentrasjonen kanskje ikke er på topp. Du kan da sikre deg med en langline når du trener ute for å unngå både frustrasjon og irritasjon. Et poeng kan være å ikke lære inn nye ting i disse periodene, og heller ikke holde på for lenge. Noen individer bør en også la være å trene, for de er alle forskjellige, og du kan fort avlære den det den kan godt fra før.

Akita er ingen typisk mengde "trene-terpe"-hund. Og har du på forhånd bygget opp et gjensidig, respektfullt og godt forhold til deg, vil du oppdage at den faktisk er samarbeidsvillig.

Kroppsspråk og adferd er viktig, og da mener jeg like godt deg som hunden sitt. Mye av det du lærer hunden din, tar den på din sinnsstemning, og dine signaler via kroppsspråket ditt. I tillegg blir den preget av det miljøet den lever i. Dette er viktig å tenke over for å følge med på hva den gjør og hvorfor, og hvordan du kan utnytte det til din fordel.

Mange ganger er ofte det enkle, og det logiske som fungerer best. Og en behøver ikke alltid ta i hunden for å korrigere den. Det er mye mer utfordrende og gøy å finne andre veier å gå, og tro meg: det er en like deilig følelse hver gang en lykkes med et mål.

Lykke til. Har du noen spørsmål, kan du gjerne ringe meg, tlf. 61 19 03 23