Bjeskas Fukumoto

Godkjent Lavinehund klasse A
Norske Redningshunder
av Stig Meier Berg (1990)

Verdens første Akita Inu med denne utdanninga?

Ikke vet jeg, men noe lignende er ikke kjent fra
tilgjengelig litteratur. Foreningen Norske Lavinehunders
(nå Norske Redningshunder) grunnlegger Kaare F. Skalstad, kjenner heller ikke til at denne rasen tidligere er benyttet
- verken i Norge eller utlandet.

Etter 3 års trening på laverer nivå reiste Moto og jeg i april til såkalt «Hovedkurs klasse A» på Grotli, for å prøve å oppnå den høyeste godkjenningen - og dermed status som hundefører med beredskapsmessige plikter.

Hovedkurs på Grotli

Hovedkurset startet på lørdag og skulle pågå tom. søndag uka etter. Noe blek, men fattet ankom vi Grotli Høyfjellshotell i bilkolonne sammen resten av trønderne på kurset. Innsjekking og stemningen rundt middagen var tydelig preget av morgendagens eksamenssøk. Slik er det nemlig. Allerede første kursdag skal alle ekvipasjene testes, for å sile ut hvem som allerede tilfredsstiller kravene til godkjenning. Disse overføres til et såkalt «treningslag» og følger sitt eget opplegg under resten av kurset. Vi som aldri hadde deltatt på et hovedkurs tidligere måtte bruke denne siste kvelden til å fravriste veteranene eventuelle taktiske detaljer og gode råd.

For min del sov jeg minimalt denne første natta - og var lys våken fra kl. 5 om morgenen. Frokosten ble tygd mekanisk og smakte som papir. Slik har jeg det alltid i forbindelse med avgjørende prøver eller konkurranser. Alt så derfor ut til å være i rute - så langt.

Etter en kort breefing med inndeling i «hjelpelag» og «søkelag» møtte vi været utendørs. I tillegg til store snømengder tidligere i uka - hadde det i løpet av natta også kommet store mengder snø - og verre skulle det bli.

De første problemene for arrangørene fikk vi allerede føling med, da scooterne på vårt lag ikke klarte å ta seg fram til området hvor vi skulle være hjelpere for 1. pulje av ekvipasjer. Eneste mulighet var å benytte heistraséen opp - og deretter slippe oss nedover og tilbake i vårt felt. Vel framme måtte det graves 1 «dypgrav» (ca. 2.5 m) og en grav på å ca. 1 m. Deretter måtte vi tråkke over hele feltet, som var 150 m bredt og 200 m langt og lå i ei bratt skråning. Sterkt snøfall, kraftig vind og løssnø langt opp på magen kalte på galgenhumoren. Det ble raskt slått fast at vi ikke kunne være riktig vel bevart, som frivillig er med på dette - og attpåtil betaler flere tusen kroner for å få delta!!!

Etter hvert som ekvipasjen etter ekvipasje i vårt felt måtte tusle ned igjen uten godkjent resultat og belage seg på å følge kursopplegget gjennom hele uka, begynt vi andre også å innstille oss på det samme. Både vær og føreforhold gjorde det nå svært vanskelig å holde tempoet oppe i feltet. Hunder og førere «svømte» enkelte plasser i snø og det var til tider vanskelig å se hundene i snøfokket. Kun 1 av 5 ekvipasjer, som ble testet i vårt felt før lunch, greide kravet!

Endelig vår tur

Så var det vår tur. Eneste beskjeden var: «Ta skitrekket opp til 5. siste mast og vent på nærmere beskjed». Nødvendig utstyr var allerede sjekket for 50’ende gang og Moto var godt luftet. Nå fikk det briste eller bære. Med sondestang, stålspade, skredsnor m.m. tok vi peiling på skitrekket.

Turen opp med heisen ble benyttet til å repetere lista med nødvendige momenter for det obligatoriske rollespillet som gjennomføres før et slikt søk. Man forsøker da å simulere en reell situasjon. På bilturen ned til Grotli hadde jeg for min del pugget følgende momenter:

• Oppsøke skadestedsleder og presentere meg.
• Skaffe opplysninger om hva som hadde skjedd.
• Forsikre meg om at politi, hjelpekorps og flere hunder er varslet.
• Snakke med eventuelle vitner - avklare eventuelle funn i rasområdet.
• Utsetting av skredvakt, bestemme rømningsvei ved eventuelle nye ras.
• Avtale tegn til hjelpemannskaper ved eventuelle funn.
• Anvise eventuell landingsplass for helikopter.
• Anvise venteplass for nye mannskaper.
• Skissere taktisk opplegg - dvs. gi en beskrivelse av hvordan jeg, ut fra de rådende forhold, ønsker å legge opp søket.

Bak i hodet surret også muligheten for å gjøre «brølene» i selve feltarbeidet. Den verste i så måte, er å markere funn. for deretter å ta med seg sondestanga videre oppover i feltet for å finne neste figurant. Dette gir automatisk stryk. Ny sondestang skal alltid rekvireres fra standplass ved funn. Den første sondestanga skal ikke flyttes fra stedet hvor hunden markerte. Dette for at hjelpemannskapene ikke skal ta feil når graving/ sonding starter.

Da jeg ble kalt inn i feltet, hadde været ikke blitt noe bedre. Ved synet av markeringsflaggene, leskjermen av snø og den lille klyngen av dommere og spademannskap, merket jeg tydelig at Moto allerede hadde fattet poenget. De ytre detaljene gjorde at han raskt forsto hva som nå var forestående.

Fra tidligere er han også vant til å bli gjort fast et stykke unna folkene - slik at vi får ro til å gjennomføre vårt lille rollespill. Jeg fikk her vite at 4 skiløpere hadde rent diagonalt gjennom feltet - fra venstre mot høyre. 2 av dem greide å komme seg ut da raset gikk. De hadde tatt seg ned til folk, som hadde gitt beskjed videre.

«Finn mann»

Etter å ha vurdert vindretning og fakta i beskrivelsen jeg hadde fått, besluttet jeg å utelukke trekanten ovenfor skisporet. Der kunne det jo umulig ligge noen. Pga vindretningen ville jeg starte søket godt nedenfor rasstedet og ut på høyre side. På denne måten ville Moto også få mye gratis allerede før søket startet - noe som er taktisk viktig, da klokka startes når hunden slippes. Som så mange ganger tidligere merket jeg at han hadde «noe» i nesen allerede før jeg hadde passert merkeflagget, som var plassert i «rasets» ytterkant. Ikledd orange merketrekant og kommandoordet «Finn mann» i øret stupte han ut i feltet. Nå tok han over det praktiske arbeidet. I feltet har jeg som hundefører kun en liten rolle. Da hundens luktesans er menneskets totalt overlegen, blir jeg automatisk degradert til organisator og observatør.

Første figurant ble funnet i løpet av sekunder. Moto hadde aldri lurt meg ved å feilmarkere (grave med forlabbene) uten at det ligger mennesker under snøen - så jeg hadde ingen grunn til å tvile denne gangen heller. Halen bevegde seg på den vanlige, ivrige måten og han hadde allerede gravd ei lita grop, før jeg rakk å nå fram i snøkavet. Uten å tenke på å finne figuranten med sondestanga satte jeg stanga fra meg og ropte «FUNN» og rekvirerte ei ny stang før jeg satte Moto i et nytt søk. Pga. værforholdene visste jeg at den tilmålte tida på 20 min. kanskje ville bli knapp. Unødig tidstap ved figurant nr. 1 kunne derfor straffe seg senere.

Flere momenter gjør at dette er et kritisk punkt i feltarbeidet.

• Vil hunden klare å motivere seg for en ny figurant når han ikke fikk nærkontakt med den første?
• Vil personen som kom med den nye sondestanga forstyrre hundens oppmerksomhet?
• Vil de tilkalte hjelpemannskapene virke forstyrrende på hundens arbeid?

Dette hadde jeg ikke tid til å ofre en tanke akkurat nå. Da den første figuranten lå i nærheten av høyre hjørne hadde jeg jo enda et stort område som Moto måtte dekke på en tilfredsstillende måte - tillegg til å finne figurant nr. 2.

Mens minuttene tikket av sted ledet jeg Moto i fine S-svinger oppover i feltet. Enkelte steder hadde vi store problemer med å ta oss fram i løssnøen. Toppen av «raset» ble nådd uten at Moto hadde markert noe nytt funn eller oppført seg merkelig i noen fase av søket.

En viss uro begynte da å bre seg i ryggmargen. Hadde han gått over grava uten å markere - eller hadde jeg oversett viktige detaljer i rollespillet eller hundens reaksjoner......

Nå sto det kun igjen et lite område nederst i venstre hjørne, som ikke var dekket. Jeg satset alt på at den siste figuranten befant seg der. På tur ned mot grunnlina hadde jeg likevel Moto løs - slik at han kunne sjekke ut eventuelle lukter på egen hånd.

Pga. snøforholdene og høydeforskjellen hadde Moto store problemer med å ta seg fram i retning av hjørneflagget. Han forsøkte flere ganger, men skled bare tilbake. Tida holdt nå på å gå ifra oss, men hjørnet måtte jo undersøkes så lenge figurant nr. 2 ikke var funnet.

I øyekroken la jeg merke til at dommerne begynte å bli litt urolige nede på standplass. Hadde de ikke snudd ryggen til og tått noen meter tilbake mot hvileplasser da Moto skled ned den siste gangen?? Motet sank merkbart da jeg kikket på klokka. Kun noen få minutter igjen.

Jeg strevde meg derfor oppover i feltet - dels for å tråkke en sti for Moto - og så sende han inn fra oversida. Taktikken virket!

Ikke mange sekundene etter var han kommet seg opp på det lille platået hvor hjørneflagget sto. Ikke nok med det - her grov han så snøspruten sto! «Knallmarkering» - jeg var ikke i tvil. Her måtte figuranten ligge. Med sondestanga godt plantet i snøen ropte jeg «FUNN» og fikk umiddelbart et bekreftende svar fra dommerne.

Denne gangen fikk Moto anledning til å komme nedi grava for å hilse på figuranten. Godbiter og kosing med figurantene har alltid vært det viktigste motiveringshjelpemidlet i arbeidet med Moto. Han elsker mennesker - noe som er en meget viktig forutsetning i forbindelse med lavinehundarbeid.

A-hund på rommet

På turen ned fra fjellet «tryna» jeg flere ganger i løssnøen, men hva gjorde vel det? Nå var det bare utmarsjen og orienteringsprøven som kunne velte A-sertifikatet.

Under kursåpningen hadde vi fått beskjed om at de som hadde hunder på rommet måtte henge opp en lapp på døra med teksten «Hund på rommet», av hensyn til personalet på hotellet. Det gikk derfor ikke lenge før et lyst hode hadde funnet ut at enkelte lapper umiddelbart burde skiftes ut med «A-hund på rommet».

Av ca. 40 ekvipasjer var det kun 9, som ble godkjent første kurssdage.

Vel ned på hotellet ble jeg og de andre godkjente hundeførerne orientert om at vi fra nå av befant oss på «treningslaget». Dermed var vi pålagt beredskap under resten av kurset. Beredsskapssekk og annet nødvendig utstyr skulle alltid være klart i tilfelle det ble bruk for oss på kort varsel. Ute raste uværet....

Det var 9 ettertenksomme hundeførere, som tuslet ned på rommene for å klargjøre utstyr. Lite visste vi da hva resten av uka skulle by på. Innholdsrikt ble det ihvertfall. Av hovedmomentene for treningslaget kan nevnes:

• Inn- og utheising av hund og fører fra helikopter.
• Snøscooterkjøring med hund på setet.
• Nattøvelse med 4 hjelpekorpsenheter fra ulike distrikt.
• Utmarsj med overnatting i snøhule for Moto og meg.
• Orienteringsprøve hvor hoveddelen (teorien) måtte avvikles innendørs pga uværet.
• Uttrykning til et virkelig ras, som hadde gått over hovedveien mellom Vågå og Lom.

Etter hjemkomsten fra Grotli har jeg etter hvert fått det hele litt på avstand. Det faktum at Moto og jeg figurerer på politiets beredskapsliste, og når som helst kan bli utkalt, har gjort at jeg til enhver tid har det nødvendige utstyret klart til bruk.

Beredskap i påska og en 2-dagers øvelse har vi også fått med oss, før vi overlot den offisielle beredskapen til sommerhundene den 1. mai - dvs. foreningens hunder som har godkjenning for ettersøk om sommeren.

Hvordan det hele startet

Jeg har aldri lagt skjul på at Moto faktisk ble innkjøpt for å bli trenet som lavinehund. Dette fordi jeg tidligere hadde deltatt på lavinehundkurs med en av mine schäferhunder og opplevd hvordan enkelt instruktører til stadighet framhevet schäferhunden som den eneste «riktige» hunden til denne typen arbeid.

På dette tidspunktet hadde jeg 2 schäferhunder selv, men hadde ingen problemer med å se at andre hunderaser også syntes å være velegnet. Etter ovennevnte kurs ble jeg i hvertfall så provosert at drømmen om en Akita ble realisert neste høst. Min kone, Wenche, hadde ved flere anledninger gjort meg oppmerksom på Akitaen i forbindelse med både utstillinger og omtale i ulike tidsskrift.

De første dagene

Allerede på vei hjem fra Kennel Bjeska og oppdretter Brit Øien på Levanger, opplevde vi Moto som spesiell. Han tilbrakte sin første biltur i armkroken til Wenche. På vei hjem til Selbu fikk vi årets første snøskur. Her stemte ikke Moto’s oppførsel med det vi normalt forventer av en valp, som nettopp var blitt fjernet fra sin mor. Straks han ble satt ned på bakken med 2-3 cm nysnø, tok han tydeligvis et spor og la i vei mot skogen - uten sjekke hvor resten av følget ble av. Dette kalde og vite teppet syntes ikke å påvirke han i det hele tatt, selv om det var et nytt og fuktig bekjentskap.

Vel hjemme i Selbu ble han satt ned på gulvet i stua for å gjøre seg kjent. Et langflosset teppe under stuebordet ble det første «byttet». Etter en myk korrigering fikk Moto tilbud om en annen gjenstand, som vi heller foretrakk at han lekte med. Denne taktikken har vi faktisk vært svært heldige med, da Moto aldri har ødelagt - verken møbler eller gjenstander - selv om han alltid har anledning til å bevege seg fritt i hele huset. Han er slett ikke for stor til å ha inne. Problemet kan heller være at hans egen pelskvalitet gjør et utstrakt inneliv noe ubehagelig i lengden.

Til daglig er Moto utendørs i en egen hundegård, men blir tatt inn på ettermiddagen eller kvelden. Da ha som arbeidende hund har behov for en godt utviklet flokkfølelse, må han også få anledning til rikelig samvær med mennesker. Denne typen flokkfølelse kan jo ikke utvikles i en hundegård alene.

Tidlig «trening»

Allerede de første dagene begynte vi å aktivvisere han med å legge godbiter på ulike steder i stua. Matglad som ha var, lot han seg ikke be 2 ganger. Den første jula opplevde vi faktisk at han plukket juletrepynt fra juletreet som han kom å ville bytte med godbiter. Vi hadde jo gått rett i fella! Ingen kunne vel skjenne på han for dette??

Under treninga til Appellmerket oppdaget jeg at Moto ikke var mottakelig for samme metoder, som jeg hadde brukt på andre hunder jeg hadde trent. Han viste seg å være vanskeligere å motivere på vanlig måte - ville liksom gå sine egne veier. Så her måtte jeg begynne å tenke nytt.

Godbiter og ball ble flittig benyttet - i tillegg til at jeg selv måtte opptre som klovn - med mye lyd og bevegelse for å fange oppmerksomheten hans. Selvstendigheten viste seg også dersom han ble sluppet løs. Selv på ukjente plasser ville han gjerne undersøke ting langt unna oss andre.

Fugler i lufta var i en periode utrolig populært for vårt nye familiemedlem. Under full blokkering kunne her ta opp jakten på et eller annet fjærkre uten å ense mine forbannelser. Var det kanskje en fuglehund vi hadde kjøpt?

En gang var han så fiksert på ei måke, at han like godt sprang rett utfor en iskant på 2 m - og havnet i elva. Da vi endelig nådde fram, lå han og klorte seg fast til et isflak med frambeina - og så ut til å ha glemt fuglejakta for denne gang. Etter dette første møtet med så store mengder vann, er det vel ikke så rart at han fortsatt ikke er den store baderen.

I løpet av disse årene har jeg også opplevd en annen særegenhet under trening med Moto. Han er ikke, i motsetning til mine schäferhunder, avhengig av gjentatte bekreftelser på at det som gjaldt i går også gjelder i dag. Når han først har lært noe synes det å sitte svært godt.

Jeg har ved flere anledninger fått spørsmål om rasen er lettlært. Mine erfaringer med Akitaen begrenser seg jo stort sett til ett individ, og da blir det vanskelig å generalisere, men et eksempel kan jeg jo komme med.

Under trening av øvelsen «Dekk under springmarsj» var jeg vant til å legge ned hunden ved å plassere handa oppå skulderpartiet med et lett trykk idet jeg sa «dekk». Dette gjorde jeg også med Moto. Første gangen la han seg uten motstand - og jeg sprang videre uten noen problemer. Så skulle jeg forsøke det samme en gang til. Samme prosedyre som tidligere. I det jeg sa «dekk» - og skulle til å trykke ned - fant jeg ikke noen hund! Han hadde nemlig allerede lagt seg. Siden har Moto aldri gjort feil i denne øvelsen, som synes å sitte som «spikret».

En spesiell erfaring

I de bøkene jeg har kommet over om rasen, har jeg ikke unngått å lese om de mange bruksområdene Akitaen synes å beherske. F.eks. at den tom. er benyttet i forbindelse med arktiske ekspedisjoner. At den må være en brukbar trekkhund kan vel alle se ut fra kroppsbygging og muskulatur. Under den obligatoriske utmarsjen på B-kurset i fjor vinter fikk jeg virkelig bekreftet at andre egenskaper også er viktige for å overleve under ekstreme forhold. En hund som ikke klarer å ta vare på seg selv når det røyner på, er heller ikke i stand til å fungere som trekkdyr!

Vi hadde overnattet i snøhule om natta og våknet til et noe grumset vær. På programmet sto først en utmarsj med innlagt orienteringsprøve. Deretter skulle hver ekvipasje gjennomføre hvert sitt eksamenssøk i klasse B. Til sammen 8 hunder og førere deltok på denne prøven. En instruktør på scooter skulle hele tiden holde seg i nærheten av oss og presentere oppgavene etter hvert. Denne dagen skulle etter hvert utvikle seg til en av de verste uværsdagene i Trøndelag denne vinteren.

Etter noen få km. skjønte vi at dette kunne bli mere strabasiøst enn vi kanskje hadde regnet med. På post nr. 4 hadde en av hundene allerede begynt å få problemer. Den ville bare frigjøre seg fra drag og pulk. Vinden var nå blitt så kraftig at det i perioder var vanskelig å holde seg på beina. Flere ganger måtte vi stanse for å fjerne ising omkring øyne og snute på hundene.

Så bar det videre mot neste post - trodde vi. Allerede etter et par hundrede meter oppsto det kaos, da flere hunder begynte å vri seg i seletøyet, kom ut av skisporet og skapte problemer for de andre hundene. I den kraftige vinden og skaren på underlaget var det vanskelig å holde seg på beina - mens vi hjalp hverandre og hundene. Etter noen minutter ble det klart at 2 hunder ikke var i stand til å fortsette for egen maskin. De ble fraspent seler og pulk, mens vi ventet på at scooteren skulle komme tilbake. Nå hadde vi også blitt 2 puljer, men vi visste at vi befant oss på en merket turistløype, som gikk forbi området hvor utmarsjen skulle avsluttes.

Da instruktøren kom tilbake ble de 2 hundene og utstyret lastet opp på scooterkjelken og vi kunne sette oss i bevegelse igjen. Den merkede skiløypa gikk rett mot vinden og det var vanskelig å ikke «drive av» i forhold til marsjretningen. Vinden var nå så kraftig at den rev opp skaren i små biter, som traff både oss og hundene. Ising i ansiktet var fortsatt et problem. En av hundene, som ikke trakk pulk, hadde store plager og ville ikke gå framover. I ren fortvilelse begynte den bare å løpe i ring i snøkavet - uten mål og mening.

Dette ble 3. hund på scooterkjelken. Personlig hadde jeg ikke hatt større problemer fram til da, men kjente nå at det begynte å røyne på. Pga. vind og snøfokk hadde vi nå store problemer med å se fra den ene merkestauren til den neste. Flere ganger resulterte dette i at vi bare måtte bli stående å vente til vi igjen kunne se noe mellom bygene. Moto var også plaget med ising over øynene og viste tydelig at han heller ville bøye av nedover i le mot småskogen, men jeg kunne jo ikke tillate dette. Vi måtte jo holde oss sammen med de andre i gruppen.

Da været ble så ille at instruktøren faktisk måtte lose oss fra den ene merkestauren til den neste fikk jeg et aldri så lite sjokk. Moto hadde nemlig lagt seg ned mens vi ventet på klarsignal. Han lå nå sammenrullet som en ball med nakken mot vinden - og lot seg snø ned. Hadde Moto knekt sammen? Jeg var litt redd for å gå fram for å undersøke og prøvde meg heller med det vanlige kommandoropet for å fortsette. Ikke før jeg hadde brølt «gå fram» var han på bena og la seg i trekksela. Her var det fortsatt ikke noe å si på veken krefter eller motivasjon. Hver gang vi tok en pause skjedde det samme - uten at han nå skremte meg slik som den første gangen. Dette var rett og slett hans måte å spare krefter og energi på i stormen som raste rundt oss. Da det virkelig tok til å gå på kreftene løs, var det tydelig at denne instinkthandlingen koblet seg inn automatisk. Det hører også med til historien at ingen av de andre hundene - av ulike raser - viste det samme atferdsmønsteret. De sto alle på stive bein med lukkede øyne og været mot vinden. En kan vel godt tenke seg hvilket varmetap dette egentlig representerte i dette været.

Etter hvert løyet vinden noe og vi kunne igjen se merkestaurene. Da var vi også framme ved området hvor prøvene egentlig skulle foregå, men det var fortsatt ikke forsvarlig å avvikle noen prøve i dette området. En kopp te og litt tørrmat var alt vi fikk tid til før turen gikk nedover mot lavlandet. Her kjørte vi oss rett inn i et «rasområde» hvor 2 figuranter var nedgravd.

Med 2 funn av 2 mulige besto Moto denne ettermiddagen B-prøven og la dermed et solid grunnlag for A-sertifikatet. Dette sertifikatet er gyldig i 2 år, før man må «regodkjenne» for en ny periode på 2 år.

Hvorfor lavinehund?

En utdannelse gjennom Norske Redningshunder tar tid, koster relativt mye penger (topp utstyr, reise, kursavgifter og opphold) og er en stor fysisk og psykisk utfordring for både hund og fører - men samtidig svært givende og ikke minst samfunnsnyttig.

Et godt miljø med mange flotte opplevelser gjør at jeg ofte har lyst til å starte med utdanning av en ny hund - etter at Moto døde av magedreining i påska 1991.