Ettersøk av skadet hjortevilt
av Birgitte Leirvik

Dette er en artikkel om hvordan jeg har trent mine hunder på ettersøk etter skadet hjortevilt. Det er sikkert flere måter å gjøre det på, og sikkert noen som er dypt uenig i min framgangsmåte, men denne måten har i alle fall fungert for mine hunder.

Ettersøkshunden Buick på jobb

Buick - med sporslutt etter 45 min. med konsentrert søk.

Min første Akita trente jeg på blodspor fra hun var 8 uker gammel. Det er ingen grunn til å vente med slik trening, eller lydighetstrening når det gjelder hunder. I en hundeflokk pågår opplæringen av valpene hele tiden, det er vi mennesker som har laget et kunstig skille mellom valpeperiode og modenhet for å ta imot trening. Sportrening av valpene er noe av det viktigste i en valps liv – det er nærmest et være eller ikke være om hundene hadde levd vilt.

Jeg fikk Buick fra oppdretter 10 uker gammel, og dagen etter at vi kom hjem til Hoem startet alvoret for hans vedkommende. Jeg la ut et blodspor i en lengde av 10 meter på gressplenen nedenfor huset vårt. Først rotet jeg opp litt gress og dynket det godt med blod. Jeg bruker en gammel ketchup-flaske til å legge selve sporet. Jeg sprutet ut et så og si sammenhengende spor langs noen furubusker jeg har der og i sporenden la jeg ned en hjortefot som jeg dynket godt med blod. Her er det viktig at man ikke snur og går samme sporet tilbake sjøl, men fortsetter videre framover og går tilbake i en stor runde utenom sporet. Viktig å huske på når du skal trene med hunden og har godbit som belønning – la hunden være skikkelig sulten, da blir motivasjonen på topp.

Siden dette var første gangen Buick skulle prøve å gå etter et blodspor, var det ikke nødvendig å vente så lenge. Jeg gikk med en gang og hentet ham og presenterte sporstart for ham. De fleste hunderaser vil bli interessert når de oppdager en blodflekk på bakken, og det var heller ikke noe unntak med Buick. Han reagerte med å begynne å slikke og slikke på blodflekken. Da er tidspunktet kommet for den første rosen. Idet han begynte å slikke seg etter blodstripa jeg hadde laget fikk han for første gang høre kommando-ordet "søk". Det kan lønne seg å ha handla inn masse tålmodighet på forhånd, for det tar tid å slikke seg igjennom ti meter med blodspor. Kommando-ordet "søk" fikk han høre hver gang han beveget seg, og han fikk vel også noen "flink gutt" som oppmuntring.

Da vi kom fram til sporslutt og hjortefoten måtte jeg hente fram mine skuespillerkunster for fullt og han fikk overstrømmende ros fra en overlykkelig hundefører. Resultat: Hele Buicken logra og han kasta seg over hjortefoten, vekselvis med at han rundslikket ansiktet mitt med blodig tunge. (Ha en fuktig klut i nærheten hvis du risikerer at fremmede dukker opp. De kunne jo tro at hunden din beit deg så blodet rant.) Etter at den første jubelen hadde lagt seg, oppmuntret jeg ham til å ta med hjortefoten, men på veg inn tok jeg den fra ham noen ganger for at han skulle forstå at det var jeg som bestemte over den.

Buick under opplæring til ettersøkshund

Viktig med mye ros når hunden har funnet
viltdelen i slutten av sporet.

Neste trening, uka etter, la jeg et like langt spor en annen plass. Denne gangen laget jeg samme sporstart, men dryppet blodet med ca 10 cm avstand mellom dråpene. Heller ikke denne gangen ventet jeg noe særlig før jeg satte hunden på sporet. Allerede ved sporstart denne gangen så jeg på hunden at han husket fra uka før. Hele bikkja logra, og nå slikket og snuste han vekselvis i sporet. Kommando-ordet "søk" fikk han akkurat idet han var ferdig med sporstart og kom i bevegelse etter sporet. Det ble samme seremoni ved sporslutt som første gang, men denne gangen fikk han bare med seg hjortefoten til inngangsdøra hjemme. Da ble den byttet ut med noen tørka leverbiter.

Jeg ventet nok ei uke, og la det tredje sporet inne i et skogholt i nærheten der jeg bor. Denne gangen var det 30 – 40 cm mellom bloddråpene. Sporstart, sporlengde og sporslutt er laget likt som før, bortsett fra at det lå noen leverbiter ved siden av hjortefoten. Denne gangen så det ut til at Buick hadde forstått hva det hele dreide seg om. Det var ikke lenger så viktig å slikke på alle dråpene og nesa ble flittig brukt til å leite seg veg framover.

Nå var tiden kommet til å forlenge sporet, det hadde gått ei ny uke og sporet ble lagt dobbelt så langt, og bloddråpeavstanden ble økt til 50 cm. Denne gangen fikk sporet ligge to timer før hunden ble satt på. Denne gangen gikk han som på skinner. Rosen han fikk var like ellevill som før, men godbitene fikk han rett fra lomma mi når jeg kom fram til sporslutt.

Etter dette ventet jeg 14 dager før jeg la et spor til. Det er viktig å ikke trene for ofte på dette, for da kan hunden gå lei. 14 dagers mellomrom mellom treningene er nok når du er kommet så langt i treninga som dette. Husk en Akita glemmer aldri, og i alle fall ikke noe som er så positivt betonet som denne type trening, der er de naturtalenter. Husk å øke vanskelighetsgraden fra gang til gang hvis søket er vellykket. Skulle du få et mislykket søk, prøv igjen 14 dager etter med samme sporlengde og lignende spor. Hvis dette også skulle mislykkes, vent 14 dager og kort ned på sporlengden.

Da Buick var fem måneder gammel hadde han fått trent inn søk i 600 meter lengde og med to avhopp på ti meter hver, og flere vinkler i sporet. Hadde det vært avholdt noen blodsporprøver i nærheten da, kunne vi ha deltatt.

Det så dårlig ut med utsikter til å få gå opp til blodsporprøve, så jeg tok kontakt med Erik Mæhle for å få arrangert noen prøver i forbindelse med et Akitatreff jeg skulle ha på hytta vår på Hoem. Erik Mæhle hadde da Akita selv og er godtkjent dommer for prøver for Ettersøkshunder. Da var Buick blitt 9 måneder. Denne prøven bestod han med glans.

Da gjensto bare fersksporprøven. Denne fikk vi anledning til å ta bare ca 14 dager etter blodsporprøven. Jeg brukte ikke noe spesielt treningsopplegg til dette. Vi gikk bare en tur ut i skogen – Buick fant et spor, og det fulgte vi til vi så rådyret/hjorten. Når vi så viltet kommanderte jeg "dekk" og ga ham godbiter. Fersksporprøven går ut på å følge et viltspor over en viss tid slik at dommeren kan avgjøre om han sporer på et og samme spor hele tiden og er trofast mot dette sporet. Dette er bare barnematen for en Akita.